Coucou

Brasserie Coucou ligger i Drammensv... nei Henrik Ibsensgate, og er (som de fleste brasserier) fransk. Vi var åtte, ikke ni, fordi Thorbjørn måtte i begravelse. Vi fikk, for første gang på lenge, en norsk kelner - da fikk det gå at han også var trønder.

Vi gutta i gjengen, er i et skjebnefellesskap. Vi er alle fire gift med spanske, katalanske og portugisiske kvinner. Det er krevende i seg selv, i alle fall når regningen skal gjøres opp etter å ha mesket oss i forretter, hovedretter og hvem i helvete hadde dessert? Og hva med den spanske damen som kom uten partner, uten å ha gitt forklaring om hvorfor? Kan det være fordi partnerskapet er løsere enn for oss andre som mer eller mindre uforvarende har giftet oss med dem?

Vi kjører alle alltid noe å drikke før maten. For noen holder det med det ene glasset gjennom en til tre retter, mens andre skal ha en øl eller en cremant først, en rød eller hvit til hovedrett, og om ikke dessert, så i alle fall noe flytende som erstatning. Som kaffe. Eller noe surt og bittert med angostura, som matcher det jevnt over dårlige humøret til oss som har rundet middagshøyden.

Forrett: Jon bestiller sjøkreps. Arild tar dagens treretters. Noe carpacciogreier først. Jeg kjører tre østers naturell. Tre er nok. Damene vil ikke ha forrett. Jon plukker ut ca 40 gram sjøkrepskjøtt og er ferdig med det. Arild lar Portugal smake carpaccio, før den forsvinner helt. Jeg gulper i meg mine tre østers og skyller ned med resten av cremanten. De er ikke så kjøttfull som de jeg hadde på Vinland dagen i forveien, og på langt nær så gode. (Nei, jeg er ikke på restaurant så ofte. Det var helt tilfeldig.)

Middag: Det skal sies at alle spiste opp maten sin. Ingenting var dårlig. Konemors piggvar var i størrelse "liten" - men stor nok til henne. Tilbake til Vinland dagen i forveien, der hadde de villfanget piggvar. Jeg antar denne ikke var det - og Arild anbefaler alltid å spise villfanget piggvar i Portugal, på havna, der fiskerne kommer inn.

Poteter koster ekstra. Pommes de Terre 65 kroner pp.

To av jentene gikk for blåskjell og pommes. Jeg går ut fra at det var ok greier, ingen klagde. Jon gikk for grillet vårkylling, noe som er litt rart å få på menyen i begynnelsen av mars i Norge, men det er kanskje vår andre steder i verden. 

Vi var tre som fikk skrei, Dagens fisk, servert på fransk. Det må sies at fisken var bakt til perfeksjon, med akkurat passe med salt. Det var baconbiter og noe friskt grønt oppå fisken, og den lå i et speil av hvit blåskjellsaus. Ikke helt som i Nord-Norge, null lever, null rogn - men vi er altså på en parisisk restaurant - og det eneste stedet jeg har fått torskelever i utlandet, var i Tsjekkoslovakia, da de fremdeles var styrt av kommunister. (Det var sabla godt, hermetiser lever, med finhakket løk og nykvernet svart pepper.)

Det finnes mange franske restauranter i Oslo. I fjor spiste vi skrei hos Dr. Kneipp i Markveien. Den var enklere. Og bedre. Og kanskje "franskere"? Jeg opplever at fransk kjøkken er enkelt, med gode råvarer - og det er enkelheten som gjør det. Her var det muligens noe godt til høyre for fransk skrei, selv om den var god.

(For ikke så mange år siden, dumpet jeg ned på en tilfeldig restaurant i Paris, og fikk min beste spekesildopplevelse noensinne. Uten rødbeter og rå løk - men med en lekker hvit saus og nykokte småpoteter.)

Vin: Det bestemmer du, kjære trønder - bortsett fra hos konene som skal ha Chablis eller Chardonnay. Vi gutta skal ha "det som passer til". Jon rødt, oss med fisk - hvitt. Pokker vet hva vi fikk.

Vi gjør ikke dessert, bortsett fra Arild, som har en treretters. Kake til Arild. Jon og jeg kjører en drink med calvados, lime og angostura (sur og bitter, som lovet oppi her). Noe skal alltid ha kaffe, selv om det snart er leggetid. Jeg har lest at om man drikker nok kaffe gjennom dagen, så får man sove likevel.

Oppgjørets time: To damer uten følge, fikk lov å gjøre opp før hovedregningen kom. Sally og Judith. Så kom hovedregningen. Den gikk til regnskapsføreren (Joana,) som summerte hva hadde du, og du og du. Vi betaler naturligvis parvis. 

Joana regner ut i kroner, uten produkt. Trønderen kommer når hun er nesten ferdig og sier at beløp ikke holder, han må ha hva den enkelte faktisk har spist. Joana krangler litt med husbond Arild, vi andre ser bort mens det foregår, later som ingenting. Det er litt av greia å være gift med kvinner fra lengre syd i Europa. Vi elsker dem, men det kommer med en pris.

Arild gir opp, Jeg tar hele regningen og dere vippser meg. Enkelt, fordi Joana har regnet ut prisen, og hvor mye skal vi tipse? For konemor og meg, 1825 kroner pluss hundre. For de andre parene, hvem vet - men også de pluss hundre. 

Vi har nå vært på Coucou. Vi tror ikke vi går tilbake. Selskapet er likevel alltid hyggelig, kanskje bortsett fra hvis Joana og Arild kjekler litt. Jentene snakker i munnen på hverandre på spansk og vi gutta snakker om viktigere ting, en om gangen og hvis vi ikke har noe å si, så holder vi kjeft. Vi har avtalt at vi nok skal stikke innom Vinland, bare vi gutta, for den har jeg anbefalt som strålende (og dyrere, men verdt det).