Den aller fineste

Jeg har sittet på kaféer i Terrassa (utenfor Barcelona) og sett på folk den siste uken. Katalanere, spanjoler - sånne folk. Det har slått meg at de er små, at de ikke er helt symmetriske, dog så ser de ut til å være fornøyd. Men vakre er ikke et ord som ramler ned i bevisstheten. Tvert imot kanskje?

Tidlig på nittitallet var jeg sammen med min forhenværende, arkitektkontoret hun arbeidet på, skulle se Gaudi-bygninger og annet styr i Barcelona som arkitekter er opptatt av. Turen var for ansatte med følge, slik de gjorde det på nittitallet, spesielt hvis arkitektkontoret har fått i oppdrag å tegne greier til OL94. Jeg sto utenfor hotellet i en tverrgate til La Rambla sammen med en som var med på samme studietur. Vi ventet og betraktet. 

Han så tilfeldigvis en kvinne, som så på meg, og jeg kikket naturligvis tilbake. Så du det? Hun kikket på deg. Jeg får det ofte, svarte jeg, men denne unge kvinnen (jeg var også yngre da) var vakker. Hun stakk seg ut, og jeg var nærmest beæret over at hun reagerte positivt på mitt oppsyn.

Jeg traff henne igjen i 2010. Silvia sier at det umulig kunne ha vært henne, fordi hun var i USA eller i Mexico da, eller hvor pokker hun... men jeg er sikker på at det var henne. Det var i alle fall øynene hennes.

Nå var denne ukes reise ikke av det hyggelige slaget, vi har vært på mange som har vært bedre enn der det er en bisettelse involvert. Siste dag før avreise, og hun dro på sykehjemmet for å si farvel til moren sin, jeg gikk ned i gaten, satte meg på en kafé på torget med en Cola. Kanskje en varm sjokolade hadde vært bedre, fordi det var ikke akkurat sydenvarmt. Jeg plasserte meg slik at jeg kunne se henne komme ned mot torget, når hun var ferdig med det hun skulle gjøre. Jeg kjenner henne igjen på lang avstand.

Det gikk folk forbi. Mange. Veldig mange, fordi det tar tid å si adjø til mamma. Det skal klemmes og kysses og snakkes, så skal man si adjø og jeg er glad i deg og klemmes og kysses litt til, før man snakker litt til og man klemmer og kysser enda en gang - og man også skal snakke med de som jobber på sykehjemmet, og igjen klemme, kysse, snakke, si adjø, og snakke litt til før...

Menneskene som gikk forbi? De er ikke spesielt vakre i Katalonia. Det er litt som å være i Glasgow, i England - hvis du var pen (og dame) i England, fikk du en egen side med bilde på side tre i avisene. Forskjellen på hvordan folk ser ut i Oslo, eller en hvilken som helst annen by i Norge, og... ja dere skjønner. 

Bortsett fra dama mi. 

Hun kom fra høyre, ikke rett ned gata jeg hadde gått. Litt tårevåt, fordi å si farvel. Litt trist, fordi å ikke kunne drive evig IT-support med pappa, ikke snakke med ham to ganger om dagen, ikke forbanne ham og hans gammelmannsfakter minst en gang i uken, ikke kunne løfte av røret og Hvordan går det i dag, fordi han har vært mannen som skulle stelle hjemmet et drøyt halvannet år, og faktisk gjort det helt greit.

Vi fant ut at flyet vårt, som vi skulle tatt i morgen, gikk i dag. En ærlig feil når man bestiller flybilletter, å forveksle datoer. Kjedelig at alle direkteflyene påfølgende dag var full, og at det kostet 7000 ekstra kroner å få oss hjem, med mellomlanding - men det går fint kjære, det er bare penger, og du er fremdeles det aller fineste stykke menneske jeg har sett i hele dag.