Hva vi fortalte Dorita

Vi kom til at det var etisk riktig å fortelle Dorita at svigerfar, mannen hennes var død. Hun gråt, var utrøstelig. Det holdt ikke i lengden å si at han var forkjølet og ikke kunne komme. Senere samme dag...

"Cintu er ute og plukker sopp i dag, han kommer nok senere. Han var her i går..." 

Vi gjentar ikke at Cintu er død. Hvor mange ganger skal Dorita være utrøstelig? Dessuten ønsker hun fremdeles å skilles av og til, på grunn av han flotte fyren som er på frierføtter på sykehjemmet der hun bor.

Vi fikk råd om å ikke si Cintu er død. Vi fikk råd om å pakke det inn i norske vendiger, som gått bort eller er ikke blant oss lengre. I Spania pakker de det ikke inn. Det heter Cintu esta muerto, og ferdig med det, så det var hva Dorita fikk. 

Døtrene hadde på et vis akseptert at Dorita kom til å dø. Hun har visnet litt. Jeg tror alle katalanere krymper inn i en eller annen form, før de endelig trekker sitt siste pust. Se på Karl Johan, når cruise-skipene kommer til havn, og det velter inn noen tusen gamle spanjoler. De har alle en høyde fra 155 - 160 cm, hvis de er i området 70 år og over. Det eneste som skiller dem, er antakelig bredden. 

Dorita har krympet i alle retninger, 88 år gammel nå. Hun er rynkete som strekene på orienteringskart med kupert terreng. Jeg tror man kan gjemme ting i rynkene hennes. Men hun er likevel vakker. Spesielt når hun smiler. 

Derfor er hun heller ikke borte for døtrene, for dette smilet, selv om de var forberedt på henne og ikke på Cintu - det er dette smilet som forteller at mamma fremdeles finnes. Hun trenger heller ikke å være utrøstelig, mere enn den ene gangen.