Hvorfor jeg skal stemme AP for første gang i livet
Jeg har aldri stemt Arbeiderpartiet (AP) tidligere. Jeg blir 62 år. Jeg har vært alt fra lyseblå til mellomblå - aldri mørkeblå - og aldri farget av brunt. Allerede ved første mulighet for å forhåndsstemme, kommer jeg til å stemme AP.
Hvorfor?
Vi trenger stabilitet og profesjonalitet, både nasjonalt og internasjonalt. Støre var en stor utenriksminister. Stoltenberg? Det er da åpenbart. De har begge mere erfaring samlet, enn hele den blå siden klarer å oppdrive sammen. Vi har en dyktig justisminister. Aas-Hansen er jurist og har vært tingrettsdommer. Det er noe annet enn hva Erna klarte å stable på bena i sin regjeringsperiode.
Den internasjonale erfaringen og kunnskapen dagens regjering besitter, er essensiell for landet vårt nå. Trump-hvisker, von der Leyen - ok så har vi mistet innflytelse (eller har vi noensinne hatt det) i Midt-Østen? Det er viktige ting, men her får vi ikke til annet en ord uten handling uansett.
Så skal vi fortsatt pøse ut milliarder til våpenhjelp i Ukraina. Goes without saying. Der skal vi ikke stoppe.
Kunnskapsministeren vår er en stjerne, så la gå da, at det kan hangle på miljø og hva skal vi si om Barth Eide. Uansett... Støre har et godt lag.
Alternativet er blått, og vi vet enda ikke om det er Erna eller søstra til Voldemort som er reelt alternativ. Hva klarte de da de styrte landet sammen? Jo, både Erna og Siv klarte å sitte stille i båten hvis det kokte, de dukket gjerne opp når snorer skulle klippes i Nordsjøen, og når "Norge" vant medaljer i ski- og sykkelsport. Da kom det gjerne en gratulasjon og en tweet. De var gode å sole seg i all glans som kunne oppdrives.
Ut over det, ingen store forskjeller på min lønnskonto, eller for "de vanskeligstilte". Bompengene økte, og Mullah Krekar var fremdeles i landet, helt til Italia tok grep. Dette til tross for at Siv Jensen hadde etterlyst tvangsutsendelse i årevis mens hun var i opposisjon.
Asyl og innvandring? Der må jeg si det er liten forskjell på høyre- og venstresiden, bortsett fra retorikken. Arbeiderpartiet bruker snillere ord enn Høyre/Frp, men praktiserer nærmest lik politikk.
Den blå siden makter ikke å stable nok kompetanse på beina til å styre, spesielt ikke hvis Frp skal inn i regjering, noe som jo er et åpenbart scenario i dag. Vi kan le av sju justisministre fra Frp under Erna, ironisere litt - men det er alvorlig - og vi er jaggu ikke sikker på hvilke lik folk på den siden har i lasten. Jeg antar det vil ramle flere skjeletter ut av skapet med blå side ved roret, kontra rød. Og med et Frp sterkere enn Høyre, speiles antall ministre etter valgoppslutningen.
Kanskje, for et bilhue som meg, ville en samferdselsminister fra Frp være det eneste smarte vi kunne oppdrive. De klarte å få vegvesenet til å godkjenne røde blinklys på amerikanske biler i Norge, selv om det totale trykket på bompenger gikk opp. Og ingen importavgift på biler eldre enn 20 år, kontra 30 år tidligere.
Joda, Arbeiderpartiet har gjort seg bort på strøm og Acer og helt sikkert andre ting. Joda, staten sløser med penger - milliarder her og milliarder der - for staten kan ikke regne og er ikke flink nok når de legger ut anbud og skal lage veier og broer og sykehus og garasjer. Joda, de er ikke flink nok med den norske krona, og joda, det ble aldri vanlige folks tur. Og joda, renta gikk ikke ned da de lovet, og folk fikk ikke bedre råd, og vi har (relativt) fattige i Norge når vi ikke trenger å ha fattige i Norge.
Og neida, vi er ikke flink på å kutte CO2. Vi kommer aldri til å bli flink på det, selv om Melkøya (mot store protester) skal elektrifiseres, og havvind folkens, havvind! (For ikke å snakke om formueskatten. Don't get me started!)
Ingenting av dette, blir forandret nevneverdig med regjeringsskifte. Til det er Høyre og Arbeiderpartiet alt for like.
At det kan bli noen hundrelapper ekstra i lønningsposen, er mindre viktig enn den stabiliteten og profesjonaliteten vi faktisk har hos den sittende nå.
Mitt urealistiske ønske, er at Arbeiderpartiet og Høyre danner regjering sammen. Det kan ha noe for seg.