Jeg vet hva jeg kan - men forstår ikke
Jeg forsøker å lære meg forkortelsene. COO - FM - UTM - SCADA - FP&A for eksempel. Jeg har funnet ut at jeg kanskje kan FM. Titler er noe annet. Spesielt de på engelsk. Jeg mistenker at jeg er kvalifisert til noe, fordi enkelte har en smørbrødliste med krav/ønsker som i en Tinderprofil. Man får ikke alt, men noe.
Det som diskvalifiserer meg, er alder. Naturligvis utdannelse også, hvis det søkes etter en jordmor, en lektor, eller en ingeniør - men i all hovedsak alder. Jeg er langt forbi å kunne søke intern-stillinger. Jeg er langt forbi "noen års erfaring". Ikke har jeg bachelor eller master heller. Jeg er visstnok "høgskolekandidat" - riktignok ikke-praktiserende, fordi et fåtall arbeider i yrker de har faktisk utdannet seg til, heller ikke jeg.
Jeg kunne, for tjue år siden, vært so-me ansatt. Ikke i dag. Den eneste so-me jeg motvillig bedriver, er Twitter (senere byttet navn til X). Ikke er jeg aktuell i en "ung og dynamisk" (salgs)organisasjon heller. Ikke fordi jeg ville vurdert det, been there, done that. Det var et rotterace.
For meg gjelder det å dekode stillingsannonser på finn. Hva er det de egentlig ser etter. I dag er det 213 ledige stillinger i 133 annonser i mitt geografiske område. Jeg klikker meg ikke inn på de som er fagspesifikke på ting jeg vet jeg ikke kan, men et sted mellom fem og ti prosent får gjerne et klikk. Hver jævla dag. Et par-tre ganger i uka sender jeg en henvendelse, et spørsmål, en e-post - og kanskje en søknad.
Jeg har jobb i dag. Jeg har sikkert jobb i januar også - og videre ut mot evigheten. Hvis jeg vil. Jeg leste på i avisen forleden, at i Japan vil enkelte bedrifter kunne slå seg på brystet med at de aldri har sagt opp en ansatt. Den ansatte sier opp selv. Hvorfor? Jo, fordi det flyter ikke oppgaver den veien - de får en tom pult helt til de ikke makter mere, og sier opp selv. Det er ikke slik hos meg, men jeg har for lite, og trenger mere action.
I tillegg, jeg har anledning til å ta ut AFP i privat sektor den 1. desember. Pensjon alene vil gi greit med kroner, men på langt nær så mye jeg trenger. Jeg bør bikke 600k+ i året i lønn for at det skal være verdt å bytte jobb. Da kan man ikke kjøre minibuss for Vy, liksom. Der starter man på null års ansiennitet, selv om man har jobbet i 45 år - med en startlønn på 220 kroner timen. Jeg synes synd i de folka som har transport som levebrød, hvis man kan kalle det levebrød. De har ikke råd til å bo i Oslo sentrum. Tenk de som kjører for Bring/Ikea, eller Oda? For svelt-i-hel! Og svettelukt. Jeg har sjekket. Og luktet.
Jeg kan nok litt Facility Management, kanskje mere enn jeg tror. Jeg kan salg, jeg kan hotell og gjestehus. Jeg kan asylmottak (men der kan man miste jobben om seks måneder, når det ikke kommer flyktninger lengre).
Jeg kan utleie og kontrakt, både bolig og næring (F i FDV(U) - det er en forkortelse jeg faktisk mestrer). I tillegg er jeg et råskinn på inntil fire fingre på et tastatur, konterer, godkjenner, fakturerer, selger, kan IK-mat, anbud, rammeavtaler, budsjett, forhandling, brannvern, HMS, personalledelse, lønnsforhandlinger - og husmannskost. Jeg kan innkreving og fravikelser/utkastelser med Namsfogd, og fører et greit språk på norsk og engelsk.
Jeg kan en hel del (fine og ikke så veldig fine) ord på en hel rekke andre nyttige språk, etter å ha vært sjef i asylmottak noen år. Jeg kan også kjøre minibuss mot vederlag, hvis det skulle røyne på, men tenker det utgår, hvis ikke en Limousineservice trenger en representativ sjåfør til rike kinesiske turister.
Jeg kan også kjøpe og selge (brukt)bil. Med fortjeneste. Men der er vi på "ung og dynamisk" igjen. Eller kvinner oppfordres... (Helt ok, jeg kan fortsette med akkurat det helt privat).
Det som skjer da, når jeg kanskje sender en søknad, så ruller jeg fødselsdato helt til 30. november 1963, og da blir jeg (er jeg 100 % sikker på) sortert som uaktuell automatisk. Det er kanskje litt verre å stange 62 år, enn det er å hete Ali, Samira eller Mohammed når man søker jobb. De har vanskeligheter de også, har jeg fått med meg, i en slik grad at det er et samfunnsproblem (skjult/ubevisst rasisme fra arbeidsgiver).
Et annet samfunnsproblem, er en stadig aldrende befolkning, der vi oppfordres av myndighetene til å stå i jobb, gjerne til man er 72. Jeg jobber meg gjerne mot 72, så lenge det er gøy og jeg puster ved egen hjelp. Å vente hjemme på konemor med middagen ferdig når hun er ferdig på jobb, som pensjonist? Nei vettu hva? Det finnes restauranter.
Men våre bedrifter har ikke helt tatt den siste oppfordringen om å stå i jobb, de legger ikke til rette for det riktig enda. Forresten ser jeg at Vy nå skal skolere 50 nye konduktøraspiranter i et 18-ukers kurs.
"Nye reisende...?"
Min reise er nok en annen.