Oslo - Berlin på morkne bakhjul

Det er lenge siden forrige guttetur, men det har blitt noen siden vi startet i 2011 en gang med Stockholm og Roger Waters-konsert. Illustrert med bilder på Steder Skjold/Wikan har vært. Denne gangen sa Henrik, "hva med Berlin?" og jeg bare ja, vi kjører.

Så vi satte oss inn i Breraen fredag morgen klokken 05:00 og la i vei. 10 timer, sa google. 12 i praksis. Jeg skal ikke kjede noen med selve bilturen, den gikk som den gikk, via et stille Sverige, som feiret Svenska Flaggans Dag i øsende regnvær. 210 dieselhestekrefter skal likevel nevnes. Fem sylindre. Samt utrolig mye hjulstøy i kupéen.

Det er verdt å snakke litt om hvilke forberedelser vi gjorde for selve byen: Ingen. Henrik pleier å i alle fall se på kartet, for å orientere seg på himmelretningene, men nei. På lykke og fromme. Hvor skal vi bo? Det bestemte min kjære, så vi satte GPS'en på Hotel Berlin, Berlin da vi forlot Oslo. 

Kveld #1 spiste vi tyrkisk, sånn ut i tyve-tiden. Noen tyrkere har slått seg opp etter Gunter Walraff var  tulletyrker i 1977. Noen har åpnet ikke bare restaurant, men turistfellerestaurant. Ikke for det, god mat, men man ryker på noen kroner. Bra for dem. Biffen var mør og lammekjøttet nydelig. Mat er viktig, nemlig - og litt av årsaken til at man drar på tur. Vi drar ikke bare for gøy heller.

Før i tiden, da vi dro på guttetur, pleide våre respektive å sende oss nypult på reise. Det har i alle fall min sluttet med. Enten fordi hun etter hvert stoler på meg, eller fordi hun vet hvordan jeg ser ut. Jeg gjetter det siste, og "why be bothered?" Jeg kan ikke snakke for Henrik, smilende i bakgrunnen på bilde over. Lurer på hvorfor han smiler, og ikke jeg.

Dag #2 våkner jeg tidlig, hører litt på Henriks konsert før jeg går i dusj og gjør meg klar for dagens utflukt. Hva vi skulle se? Hadde ikke peiling, så vi dro til Alexanderplatz. Henrik er skiltmann, så vi fant dette skiltet som vi tok bilde av. Det er et relieff-skilt (tror jeg det heter) og er ganske kult.

Og så gikk vi litt. Vi hadde ambisjoner om å kjøpe oss en currywurst, fordi det gjør man i Berlin, men vi var ikke sulten, så vi havnet på en uteservering, der de ikke ville servere oss ute fordi det duskregnet litt. Klokka var fem på ett, og vi ville ha en enkel omelett med toast. De sendte oss inn i restauranten, til et ledig bord, hvor vi bestilte en omelett med toast, men da var klokka fem over ett, og de hadde begynt å servere lunsj og middag. Så vi bestilte middag. Schnitzel.

Man MÅ spise schnitzel i Berlin, kalveschnitzel - så den krysset vi glatt av på lista allerede halv to. Så loket vi rundt. Inn på et marked, for eksempel, der de solgte greiene sine. Hjemmelagede greier. Mye veldig hjemmelaget. Andre fine ting. Tidligere på dagen hadde jeg hatt konemor på meldingstjenesten, hvor hun lå i senga, og jeg etterspurte pupper.

Jeg fant en fin t-skorte på dette markedet, som jeg - bare for å straffe henne litt inne i hodet mitt - ikke kjøpte til henne som bygave. "Bygave" er noe vi fra nord pleide å få fra våre foreldre, hvis de reiste sydover av en eller annen merkelig årsak. Mutter på kurs og seminarer, fatter på fylla. Når mutter hadde vært ti ganger på kurs eller seminar, kunne fatter få ei fyllekule. Han pleide å se ut som en nytrukket uer når han kom hjem, også i farven.

Etter denne schnitzelen tidligere på dagen, fant vi ut at vi ville på vinbar, noe ost, noe charcuterie - og noe vin. De er ikke veldig på vin i Berlin. De er mere på øl. Vi fant ut hvordan de frakter øl i Berlin. Jeg lurer på om de er innovative, eller om det er noe gamle greier de holder på med. Jeg illustrerer:

Vinbaren vi faktisk fant, serverte bare pretzels. Så vi spiste indisk nede i gata, jeg en muligatawny-suppe for første gang i livet (miss Sophie), Henrik noe indisk curry, og da var jeg så kjip i magen etterpå at det ikke ble vin likevel, selv om vi hadde planlagt å bli noe silkebrisen utpå kvelden. 

Dag #3 våkner jeg tidlig, hører litt på Henriks konsert før jeg går i dusj og gjør meg klar for dagens utflukt. Vi hadde ikke planlagt noe som helst, men Berlin er Berlin baby. Vi benyttet våre 48-timers kollektivreisekort til Checkpoint Charlie. Jeg har vokst opp 6 kilometer fra Jernteppet, sittet i skyggen av det, vi ble rutinemessig avlyttet hjemme i Parkveien i Kirkenes, av det som nå heter PST og Forsvarets etterretningstjeneste. Jeg har sett Mordene i Gorkijparken, alt som Michael Caine har laget av spiongreier, lest le Carré og sågar fått omvendt klaustrofobi i Vinterpalasset i Leningrad i -79 og måtte leies ut.

Nina og jeg pulte på tog mellom Murmansk og Leningrad, og mens vi holdt på, kom det to bevæpnede soldater inn for å sjekke passene våre. De stoppet toget, fordi en av våre medelever hadde vært så smart å stjele et teglass, som vognkona hadde fått kun to kopek for å servere - full av svart sterk søt russisk te. 

Tro meg derfor når jeg sier at Checkpoint Charlie var obligatorisk. Jeg fikk litt gåsehud, og ble litt skuffet, fordi bua er mindre enn pølsebua i Sandakerveien. Den er i området fire skilderhus satt sammen til ett. I alle fall, Henrik og jeg satte oss ned på kaffebaren ved siden av og drakk hver vår Americano, før vi fartet videre til neste ikke planlagte happening.

Været i Berlin var det man kan kalle vekslende. Vi ble lovet opptil 23 grader før vi dro, men neida. Blå skyer da vi satte oss på buss for å sjekke ut "Muren". Kunstnere har malt på det lille som er igjen av muren, og resten er til salgs i småbiter i suvenirbutikker. Jeg antar at hvis man har en bit av en hvilken som helst mur i Berlin, så er det en salgsvare, akkurat som biter av Jesu' kors kan kjøpes i Jerusalem.

Det tar akkurat to sekunder å bli søkkvåt i Berlin når himmelen åpner seg. Vi hadde det samme Dag #2 da vi lette etter en vinbar, og ble reddet inn som våte hunder av en servitrise på en filippinsk restaurant, helt uten å kjøpe noe mens vi ventet på a) at det skulle stoppe, eller b) Noahs ark.

Vi fant ly i en lobby, og fem minutter senere var det over, både lyn og torden og himmelens sluser. Så tok vi våre ikke planlagte bilder. Vi har forøvrig også tatt bilde av all salaten vi har fått servert og ikke spist, for å sende til våre respektive - joda vi spiser sunt.

Vi var rimelig slitne etter all denne kollektivtransporten, så vi dro på hotellet for en cowboystrekk. Nå er ikke jeg veldig god på cowboystrekk, men Henrik er det, så jeg lå å hørte på konserten hans mens han gjorde sitt. Senere fant vi ut at noe ekte tysk mat kunne vært noe. Noen hadde foreslått Schweinehaxe, og det høres ufornektelig godt ut, men vi begge valgte kokte kjøttkaker med rar gul saus, kokte poteter, (delvis uskrelte) rødbeter og (sure) kapers. Restauranten tok ikke imot betaling med kort, men minibanken der borte -->

Vi tror han trengte penga for å dele med kokken, 70/30 antakelig. Vi tror han hadde arvet restauranten fra faren sin, og drukket kontinuerlig av arven fra overtakelse. Jeg bestilte 2 dl sekt til maten, men det hadde han ikke, så jeg fikk 1 dl fra en større flaske, i to serveringer. Henrik kjørte øl fra flaske, fordi vi er usikker på om øltransportsystemet (nevnt over) inneholder det foreskrevne hygieneregimet, i alle fall på Restaurant Ambrosius.

Alle byer med respekt for seg selv, har et marked de er stolt av. Vi googlet "marked," fant veldig lite, men ett som ikke var stengt riktig enda en søndag i pinsen. En buss og en t-banetur unna. Det var vegan, og det var organisk, og det var så mye natur og hjemmelagede såper at vi heller gikk for en belgisk vaffel, som inneholdt egg, til en vegandames fortvilelse - fordi hun hadde lyst på belgisk vaffel. Så hun kjeftet på Haugen i Bua kanskje fordi han ikke visste at laken som kikertene bader i, kan brukes istedenfor egg. (Jeg tuller ikke, det er sant - noe jeg vet fordi fruen jobber i Orkla, og Orkla forsøker å selge noe som heter Naturli'). Jeg kjøpte en flaske organisk naturlig appelsin og solbærinfisert vermut, som faktisk ikke var helt borte vekk, men valgte bort gin og vodka - fordi jeg drikker ikke gin og vodka. Så dro vi tilbake samme vei som vi kom.

På T-bana tilbake, så jeg et stopp som het Kurfürstendamm. Ku:damm hadde jeg hørt om, men husket ikke fra hvor, så vi gikk av for å se hva. Joda, det er der de kjører Ferrariene sine frem og tilbake, det er der du kan få kjøpt en veske til 50000 kroner, hvis du kjøper en hel masse andre ting først til titusener av kroner. Det var heldigvis stengt overalt, bortsett fra i ei kirke, som nok var bombet i 1945, og ikke restaurert etter den tid. 

Silvia, som jeg er gift med på ellevte året, går i kirka. Hun har gått inn i kirker i både Europa og Afrika på våre reiser, uten at jeg har blitt med inn. Alle gangene hun har kommet ut igjen, har hun dyppet fingrene sine i velsignet vann, og tegnet et kors i panna på meg når hun har kommet ut. (Hun har også blitt kastet ut fra Vatikanet av en prest, som nektet å velsigne denne bønnelenka hennes - men det er en historie til en annen gang). 

Jeg bommet en Euro av Henrik inni dette vraket av en kirke, som jo hadde noen fantastiske takmalerier, kjøpte og tente et lys for Silvia, som takk for alle de korsene hun har tegnet på meg - ikke fordi jeg tror på noe, men heller fordi hun gjør det. En jævla gang må det være lov å tenne et lys, selv om man ikke får pult før man drar avgårde. Jeg kunne nok ha stjålet dette lyset, uten denne Euroen, men tenk om jeg da, som ateist, tok feil. 

Det er legemets oppstandelse som er greia. Derfor ønsker heller ikke kristne mennesker å bli kremert. Jeg lurer på om det var derfor mutter sa at hun ikke ville brennes, og jeg lurer fremdeles på hvor galt det var av oss å gjøre det. Uansett, jeg skal brennes. Jeg liker ikke all den kosen paradiset markedsføres med, og jeg fant til og med urnen min i et kvartal i Berlin.

Dag #4 rant, andre pinsedag. Jeg våkner tidlig, hører litt på Henriks konsert før jeg går i dusj og gjør meg klar for dagens utflukt Dagens utflukt er Berlin - Rostock - Gedser - København - Gøteborg - Uddevalla - Oslo. Det blir ikke så langt hvis man stykker det opp, og tur retur denne veien, er om lag 2000 kilometer. Alt er stengt i Tyskland. Det er ikke en trailer på veien, det er knapt en privatbil mellom Berlin og Rostock. 

Jeg sjekker dekkene på første rast. Vi går på diesel og svart kaffe. Da jeg kjøpte bilen, sjekket jeg produksjonsår på dekkene foran. 2020. Andre pinsedag sjekker jeg produksjonsår på hjulene bak. 2018. De er ikke bare harde. De er morkne også. Så jeg er litt stressa over om ett eller begge hjul eksploderer, mens vi fiser hjemover med en snittfart på 150. Ikke for at vi er til fare for andre, det er ingen andre på veien - men for oss selv.

De holder helt hjem, skal det vise seg. I mellomtiden, på dette strekket på femten timer, snakker verken jeg eller Henrik. Vi bare kjører. Bytter på. Kjører. Jeg kjøper 12 Cocio sjokolademelk på ferga (2200 kroner for overfarten) fordi syre, og vi er mett på lakrisen vi kjøpte på ferga på veien til Berlin (1900 for overfarten). Jeg har aldri før sett Henrik takke nei til en lakrispipe.

Jeg sier i ingressen at det var lenge siden forrige tur. Vi har snakket om Shetland. Ingen av oss liker Whisky veldig, men de har et destilleri hvor de lager sprit på korn fra vikingtiden. Jeg har smakt, på Bar & Cigar på femtiårsdagen min, og den var... sabla god! Ole Gunnar har avviklet for lenge siden, og driver nå innsamling av anonyme penger for "høyresiden" - men ingen er bare det man ser. Man kan være det, og man kan elske plommer fra Hardanger så mye at man kan påstå det er verdens beste frukt.

Så Henrik, Shetland neste?

p.s. 

Vi kjøpte currywurst. Med alt. Det er en oppdelt kjøttpølse, badet i ketchup, med et godt dryss karri, pommes: badet i ketchup og majones - og dett er dett.

Det er altså ikke en pølse som smaker av karri, men en pølse med et godt dryss karri. 

Kjøpt, smakt og kassert.