Privat sykehus føkka det opp - Offentlig sykehus reparerer

Ibsensykehusene fikk 99'000 kroner av meg for å utføre en Mini Gastric Bypass (MGB) den 26 april 2024. Jeg gikk inn med åpen konto og åpne øyne. Mitt valg. Jeg raste ned i vekt. Fra over 112 kilo, til 70 ett år senere. Vektnedgangen var litt sterkere enn ønsket, komplikasjonene var ikke ønsket i det hele tatt. Jeg fikk "alle kjente" og noen til. Så jeg forsøkte en reklamasjon.

I april i år, tok jeg kontakt med Ibsensykehusene, for om mulig å få reversert operasjonen. En av årsakene til at jeg valgte MGB istedenfor noe de kaller sleeve, var at MGB er reversibel. Det var sågar et salgsargument fra sykehuset. Det viste seg vanskelig. Jeg møtte forståelse fra ernæringsfysiolog, som sa jeg nok hadde fått alle bivirkningene. Forståelse hjalp ikke. Jeg fikk kontakt med kirurg, som kalte meg inn til gastroskopi på Diakonhjemmet, der han også arbeider, når han ikke arbeider i privat sektor. Alt så fint ut.

Jeg fikk kontakt med en annen kirurg, han som faktisk opererte meg, som påpekte at en reversering var litt mere komplisert enn den opprinnelige operasjonen, og hadde litt større risiko. Jeg spurte hvor mye høyere risiko? 

- Om lag en prosent, og to liggedøgn på sykehus istedenfor ett. 

- Den risikoen er jeg villig til å ta.

Sjefen, selveste direktøren, Leif ringte meg mens jeg var på en roadtrip til Berlin. Han hadde ikke veldig lyst å reversere det han solgte meg på tyve minutter et drøyt år tidligere. Han stresset med den økte risikoen, hvor jeg repliserte "den ene prosenten?" Ja, sa Leif, men hvem skal betale? Det koster. Det koster å ligge på sykehus. Jeg svarte reklamasjon. Han svarte Norsk Pasientskadeerstatning, jeg svarte kanskje heller Oslo Tingrett? Han nevnte noe om kostpris, og antydet 30'000 kroner. Og han nevnte second opinion.

Jeg hadde håpet å få reversert i juni. Han sendte henvisning til Aker sykehus. For second opinion.

I dag har jeg vært på Aker sykehus, fedmeklinikken, med en BMI i området 20, og vekt vekslende mellom 66 og 67 kilo, avhengig av hvor mye som stanger der bak. For en second opinion. Jeg kjenner meg ivaretatt. Og trygg. Jeg trodde, før jeg dro til Aker i dag, at second opinion mente bare opinion, men realiteten er at det offentlige fikser og finansierer reverseringen. Det er et åpenbart behov for din helse resten av livet, sa denne kirurgen. Vi skal ta vare på deg.

Det jeg tenker, er at det muligens er feil at skattepengene våre skal gå til å fikse opp noe et privat sykehus har stelt i stand, at de ikke tar det selv, samtidig som jeg er glad for at jeg nå kjenner meg ivaretatt og trygg.

- Vi skal bruke litt tid på dette, sa legen. - Vi skal gjøre det skikkelig. - Vi er ikke privat.

Så det blir ernæringsfysiolog medio september. Det blir (føkk!) en koloskopi uke 44, for å utelukke tykktarmskreft. Jeg har fått proteindrikker på blå resept, fordi jeg skal opp til 70 kilo, kroppen skal være i stand til å bli skjært i igjen. Min resept på proteiner er så blå at det ikke koster meg ei krone å hente det ut på apoteket (150 for fire doser - to om dagen). Jeg avskyr disse proteindrikkene, men kommer til å drikke med hjernen, ikke med hvordan det kjennes i munnen.

Muligens i tidsområdet der vinteren er som kjipest, stikker de fem sonder med sakser og kniver og synåler inn i magen min igjen, og legger ting på plass som det var før 26 april 2024 - i den grad det er mulig. Det blir ikke helt som før, men nært nok i massevis. Og litt senere, tre - fire uker senere kanskje, skal jeg ta meg en øl. Jeg har savnet øl, fordi nå kan jeg ikke kullsyre. 

Det er mye annet jeg har savnet. At mat smaker, at det ikke er vondt eller ubehagelig å spise, at nesen ikke renner av snørr hver gang jeg inntar et måltid, at dobesøkene er normale, at jeg kjenner meg selv igjen i speilet på morran, at jeg kan gå i en rett linje og ikke sjangle, at jeg har overskudd.

Og kanskje jeg kan riste av meg en depresjon, og bare ha en lett depresjon istedenfor. Eller bedre, ingen.