sorg (klikk)

Cintu er død. Da jeg fortalte min søster i -98 at pappa er død, ble hun sint på meg, fordi jeg sa "pappa er død". Jeg kunne ikke skånsomt i -98. Gått bort, for eksempel. Eller har sluttet å spille på hester.

Jeg husker Cintu fra 2010, han spilte paletas med datteren sin på en langgrunn sandstrand ved en liten landsby en førti minutter med tog nord eller syd for Barcelona. Allerede nå vet dere noe om min retningssans og/eller min hang til å ikke google fakta. Full av liv, full av livsglede, og av spenst og ballkontroll, men nå altså død. Budskapet kom onsdag. Uventet, fordi det var ikke han som skulle dø først, og jo mere uventet, dess større sjokk.

Torsdag satt vi på fly til Spania. Torsdag var det minnesamvær. De dør annerledes i Spania, eller heller - de har en annen tilnærming til hvordan håndtere døden i Spania, kontra Norge. De ligger ikke på kjøla i uker i Spania, de døde prekeveres umiddelbart, om det ikke er snakk om noe annet enn en naturlig død. I Norge tenker jeg det er mere mañana mañana og snakkes senere.

I Spania må man sørge fortere, raskere, hardere. Du får først sjokket, og jo nærmere den avdøde, desto større sorg. I dette tilfellet satt jeg på fly med datteren til avdøde - min kone. Joda, sorg er prisen for å elske. Men den betales, ikke gladelig, men med aksept. Og i Spania, fort og hardt. De dveler ikke i Spania, mens man venter på bisettelsen. Man legger ikke inn dødsannonse i Aftenposten (Oslo) eller Tønsberg Blad (Tønsbergområdet), og sørgehøytiden avsluttes ved graven, og blomster til kreftforeningen.

I Spania har jungeltelegrafen rollen til Aftenposten og Tønsberg Blad. Det holder med én telefon, så møter de alle sammen mannsterke opp på minnesamværet dagen etter dødsfallet. Til og med mekanikeren som har avdødes bil på verksted for skifte av kløtsj, møter opp, fordi ingen skal tro at en Opel Astra er stjålet. Avdøde hadde stort forbruk av kløtsj de siste årene i livet. Presten har hørt rykte om Cintu's død. Cintu pleide å gå i kirken hver onsdag, til messe, sammen med en håndfull andre gamlinger. Etter messe, sladder med den samme håndfullen, Joda, jeg skal ta vare på min kone til jeg dør, kunne Cintu si, i prestens påhør - og naturligvis sa presten, naturligvis skal jeg forrette i bisettelsen i morgen.

Ingen hadde spurt ham.

Datter, og søster - fordi joda, de er to, gråter. Så snakkes historier, og de snakkes helt uten snitter og svart kaffe og kringler (eventuelt marsipankake med valnøtter). Det snakkes gode historier, og døtrene ler. Så går de inn på rommet der Cintu ligger, alene, eller sammen med deltakere, og så gråtes det litt - noen ganger hulkes det - før de er tilbake i forsamlingen hvor det er flere gode historier, og husker du da? Så smiles det igjen. Sorg kommer i bølger. Første dag i kjappe bølger, senere kanskje lengere mellom, men de er høyere - og det tar tid før man er i smult farvann.

Jeg er mann, så jeg er beinhard. Jeg feller bare en stille tåre når jeg forteller henne mitt minne om da de spilte paletas, og smilet og vitaliteten. Så feller jeg en tåre i all hemmelighet for meg selv når jeg ser sorg - der søstrene står ved kisten og gråter over pappa som ligger liten og sminket på lit de parade. Takk for at du er, sier hun, takk for at du støtter. Jeg bare er der jeg, jeg snakker ikke spansk og flere titalls mennesker tar meg i hånden (menn) og kysser meg på begge kinn (kvinner) mens de sier ord jeg ikke forstår, og jeg bare nikker taust tilbake. Det holder for henne.

Dagen etter (i dag) holder presten sin preken før kremasjonen. De samme menneskene kommer, pluss noen andre. Det er kortere dag i dag enn i går. I går var det seks timer. I dag bare et drøyt par. Søstrene gråter ved ankomst, de gråter før Cintu legges i kisten og senere lastes i bilen som skal ta ham til krematoriet. For ham var det familien først, men nesten like viktig FC Barcelona, så bak på bårebilen henger en krans med tekst Visca el Barça (Forca Barca) som dekker hele bakluka. 

Søstrene går først, jeg et halvt skritt bak - (Jeg vil gå med min søster!) og så en hale med mennesker deretter - de jeg har trykket hånd med og blitt kysset av - og antakelig også derfor jeg har blitt litt forkjølet. Så krematoriet, der er det bare oss - nærmeste. Det hulkes også når kisten forsvinner inn i ovnen.

Farvel, adios, adeu - fra alle en tid etter at vi har kommet ut. Det er noe med det spanske, de sier adjø, også går de ikke. De snakker litt fremdeles, og så litt til. Det kysses en gang til, på begge kinn, og enda en gang snakker de litt til, og husker de ikke at de allerede har kysset? En av deltakerne var oppe i fem farvel og da også oppe i ti kyss, før hun endelig gikk. En norsk hjerne, som hører farvel, adios, adeu - venter at folk faktisk går.

Men det har vært lærerikt.

Jeg tenker vi kan ha noe å lære, vi nordmenn. Men for all del, ikke lær oss nordmenn kunsten å rydde opp i et dødsbo, det kan vi nok bedre selv. Det tar fort lengre tid enn tiden det tar for norske avdøde som ligger på kjøl.