Torgeir

- Husker du meg? Vi vokste opp i samme gata. Jeg kan godt tenke meg at vi møtes når jeg er på dine trakter.

- Visst pokker husker jeg deg. Jeg husker broren din, Pål, også. Og Bjarne, som ble adoptert før dere ble født, fordi foreldrene dine trodde de ikke kunne få barn, og så kom dere to kødder poppende ut og gjorde Bjarne overflødig i familien.

Jeg svarte ikke det. Jeg tenkte det.

Det er rart hvor mye man glemmer gjennom et langt liv, og det er rart hvor mye man husker, når man har frysetørret store deler av livet, og en sånn melding kommer og tilfører vann, og hukommelsen kommer tilbake.

Torgeir og Pål kom i par. Pål var ok, men bare når han en sjelden gang var alene. Sammen var de troll, men Torgeir var alltid verst. De kom på sine hvite kombisykler de korte somrene i Kirkenes, og med stein i snøballene når vinteren kom. 

- Du er invitert i bursdag...

Jeg hadde ikke lyst å gå, men Pål var ok av og til. Gikk de 300 metrene opp bakken til huset der de bodde, ringte på døra - de andre guttene hadde allerede kommet, og jeg ble møtt av mammaen. Mamma hadde fått ordnet tennene sine, hun hadde noe rosa greier lagt utenpå tennene i over- og underkjeven. Hun smilte rosa, pliret, ville noen kanskje si - til meg, tok imot pakken, og sendte meg hjem igjen umiddelbart. Ingen pølse, ingen kake, bare takk og ha det bra. Greit å vite hvor Torgeir hadde sin mangel på folkeskikk fra, hvor pøbelstrekene kom fra.

Torgeir kunne gjort det stort i baseball. Han hadde en usannsynlig kraft i kastene sine. Han ville blitt verdensmester i Yukigassen, men han var tung, også til beins. Jeg fikk en steinfylt snøball i bakhodet, blodet rant. Mutter var tilfeldigvis i vindu i Parkveien 44, og så opptrinnet. Mutter var kort i beina. Kort i bena, men sint som en tyrk, og hun tok igjen Torgeir rett utenfor innkjørselen deres. 

Han fikk stryk. 

Jeg ble glad da de flyttet.

Så hva gjør man? Takker ja til invitasjon naturligvis, hvis han dukker opp i mine trakter. Men videre? Hyggelig passiar, og fint å treffes? Eller faen for en kødd du var, er du det fremdeles?

Og hva skjedde med Bjarne? Og Pål? Bjarne nå nærmere 70, hvis han lever. Pål 62, hvis han lever. Jeg finner dem ikke når jeg søker. Om de ikke lever, hvorfor pokker lever du, som fortjener det minst?