Vinland Brasserie

Det vat T-bone vi var ute etter, Henrik og jeg. Vi har forsømt oss på restaurantbesøk siste halvannet år, vi pleide å avslutte de ukentlige tirsdagsturene våre med middag i Oslo. Derfor kunne vi også slå litt på stortromma denne gangen, på alt vi har spart ved å ikke gå tur. 

Vinland Brasserie ligger i den gamle amerikanske ambassaden. Jeg var aldri inne i ambassaden, men en hel masse interiør fra 1959 er beholdt. Man kan, hvis man vil, spille inn filmer som tidsmessig er fra femti- og sekstitallet i lokalene. Det er lekkert. Bare lampene som henger i taket, treverket - vel... ingen av oss er (interiør)arkitekter, men det er et trygt sted å ta med konene også.

De steker sine T-bones i noe de kaller vår South Bend Broiler. Den steker kjøttet på 800 grader. Vårt kjøtt er tørrmodnet i 21 dager, er på 900 gram med bein og koster 600 pp. Det er bare kjøttet. Så tilbehøret, vi valgte pommes frittert i oksefett. Jeg går ut fra at det er noe soya der også, fordi det er oppført som allergen, og oksefettet er tilsatt soyaen for smakens skyld. Jeg pleier å spise biffer og slikt uten saus, mens Henrik setter pris på en god béarnaise. Så det ble béarnaise.

Men først en Cremant de Jura. Vi setter pris på Cava eller Cremant foran Champagne, visstnok. I alle fall var kelner og Henrik enig i det - de er lettere, mere tilgjengelig med mere sødme... blabla - men den var god. Den passet godt til et halvt dusin østers. Jeg må si at østers ikke smaker snørr, ikke har konsistensen til snørr - man må bare prøve. 

Jeg gir litt faen i hva som var oppi disse østersene, det står i menyen, men det brente smøret (buerre montée) de serverer ved siden av, var nytt for meg - og løftet hele greia. Norske håndplukkede østers er små, disse ga tyggemotstand også. Jeg ser for meg å plukke Stillehavsøsters et stykke ut i Oslofjorden rundt påsketider, hvis vannkvaliteten ikke er helt hinsides jævlig. Østers er godt, og jo flere vi plukker, dess færre føtter blir ødelagt på skarpe skjell.

Jeg vet ikke hvilken rødvin vi valgte, her må jeg nok spørre Henrik, men den var på budsjettsiden og likevel veldig god til kjøttet. Hint av pepper og slikt, og ganske sikkert fransk. Jeg spurte om å få en argentinsk, fordi Argentina kan kjøtt, men der var de helt tom. Jeg tror vi i alle fall traff på druen.

Kjøttet:

Kelneren presenterte steika med bein ved bordet, før han tok den med seg for å skjære den opp. Det badet i fett. Nydelig. På 800 grader, tar det ikke all verdens tid å få den på bordet. 

Jeg fikk min andel ferdig delt i biter først, Henrik fikk neste, han fikk med beinet også. Her griner jeg litt på nesen, fordi ingenting er bedre enn å gnage bein. Jeg gjør det, selv på fine restauranter. Like deler ytrefilet og entrecote på oss begge. Jeg er av typen som starter med det beste først, altså indrefileten, mens andre mennesker alltid sparer det beste til sist. Det finnes altså to typer mennesker i denne verden. Den dag i dag forstår jeg ikke de som starter i twistposen med de bitene de liker minst.

Den fineste biten var mør nok i massevis, jeg hadde ventet at den tjukkere biten var lettere å tygge, men også den var godt innafor, selv om jeg mangler tre jeksler etter søttitallets skoletannleger. Stekeskorpen var fin, i alle fall på den ene siden - kjøttet var nok ikke helt medium minus - og hadde fått høyere temperatur på den ene siden enn på den andre. Saltet til perfeksjon.

Her er også brent smør. Smør som etter sigende snart står på Unescos verdensarvliste. Det løfter hele greia, og løfter det høyt. Jeg lenker ikke opp her, det er bare å google.

Pommes og gul saus:

Jeg har bare en ting å si om pommes frites som de serverer på Vinland. Jeg kommer tilbake for å spise bare det.

Estragon og jeg har aldri vært spesielt gode venner. Jeg "lagde" béarnaise på åttitallet, da jeg jobbet i bransjen, vi brukte Toro pulver i produksjonen, og en svær boks estragon. Dette var ikke i nærheten av et Toroprodukt. Her har de tilsatt estragon rett før servering - og resultatet var slik at jeg forsynte meg av nesten halvparten av Henriks saus, og om vi drar tilbake - bestiller jeg min egen. Henrik har aldri smakt bedre béarnaise, og han har nok smakt på flere enn meg.

Dessert?

Jeg er slankeoperert og har gått ned 40 kilo og fra 32 til 24 i BMI siden mai 2024. Jeg ødelegger meg selv hvis jeg spiser dessert etter et slikt måltid. En dobbel espresso til meg takk, og har du en grappa? Henrik klarer alltid dessert, og han elsker surt og bittert - litt som ham selv er sur og b... neida, vi ler mye.

Sitronsorbet med olivenolje og ristet pistasj? Ja takk!

Vi røyk på 3000 kroner, med tips. Det var verdt penga.