Tekster

Hva forteller vi Dorita?

Dorita og Cintu har vært kjærester i 72 år, og gift i 67 år. Dorita er dement og på sykehjem. Cintu er død. Dorita vet det ikke. I dag, da vi tok henne til lunsj, fortalte vi at Cintu var forkjølet og kunne ikke komme. Vi fortalte ikke hvor alvorlig forkjølelse han har pådratt seg, at innvollene sprakk og han blødde i hjel alene på natten.

Jeg sier vi, men jeg forteller ingenting. Jeg bare Hola Dorita, guapa! fordi det er så langt mine spansk- og katalansk-kunnskaper strekker seg verbalt. Men jeg blir konferert med. Vanskelige spørsmål, som for eksempel Hva forteller vi Dorita? Ingenting, tenker jeg vi forteller henne. Hvorfor? Kanskje, fordi hun er dement, må hun fortelles hver dag, og sørge hver dag? Fordi kanskje, så dør de i par - slik man leser om i avisa, etter at man har levd flere liv sammen, så dør de rett etter hverandre.

Dorita kjenner meg igjen. Arturo! Hun kjenner av og til sine døtre igjen, selv om hun kanskje forveksler dem. Hun kjente igjen duken som lå på bordet under lunsjen i dag: Jeg har en akkurat maken. Nei, det er ikke en maken duk, det er din duk, søstrene har bare foregrepet begivenhetenes gang. Så smått begynt å fordele ting som aldri ellers ville blitt brukt igjen. Hjemmet hennes er ikke der Cintu døde. Det blir aldri hjemmet hennes igjen. Dorita vil aldri mere trenge en duk til å dekke bord med. Hun kommer til dekket bord, hun får smekke når hun skal spise. Hun vil spørre Hvor er Cintu, for Cintu vil ikke komme hver dag lengre.

I dag ville Dorita ta ut skilsmisse med Cintu, fordi der er en på sykehjemmet som jager henne, og hun vurderer. Mamita har humor. Det er også godt å være ønsket, elsket. Hun husker av og til litt greier, glemmer en hel masse, men er ikke sint lengre. Hun var sint. Ville hjem. Nå har hun en venninne også. Samme venninnen hver dag, men likevel nesten ny hver dag. Så hun smiler. Kanskje det dukker opp spørsmål om Cintu underveis, men kanskje også mere sjelden. 

72 år som kjærester er veldig lang tid. Det er få par som kan konkurrere, færre par nå enn før, fordi man i dag lever ett liv, bytter det ut med et annet, og kansje også et tredje. Disse to har vært "connected by the hip" helt frem til det ble for mye for Cintu å ha ansvaret alene, og han var nødt til å lette litt på. Det var ikke den ting de ikke gjorde sammen, og selv etter at hun havnet på sykehjem, spiste de måltider sammen, han tok henne med til frisøren for å legge håret, kjøretur med søndags lunsj.

Hun er den samme bak der, selv om hun har skrumpet. Smilet, rynkene, humoren. Jeg tror hun kommer til å savne noe, uten å helt vite hva.